Hun var bare en hund. Så det er bare å komme over det.

Fotokreditt: “Kona-My lady” av KD Depictions

Min drop dead nydelige Siberian Husky, Kona, ble født 27. mars 2017 og gikk bort 2. september 2018.

Kona var bare en hund. En hund som elsket å løpe, leke, gå på eventyr, jakte på mus, gå på bilturer og få riper i magen. Hun var vennlig og omsorgsfull og selv om hun til tider kunne være veldig sta, var hun ikke en dårlig hund. Hun forsto hvem hun skulle høre på og hvem hun kunne skyve grensene med. Hun elsket familien og ønsket at de skulle være lykkelige. Kona var perfekt.

Kona og jeg gjorde absolutt alt sammen. Uansett hvor jeg gikk, ville hun være der med meg. Den lengste vi noensinne var fra hverandre, siden vi hentet henne hjem 27. mai 2017, var omtrent tre timer, så vi var veldig knyttet til hverandre.

Det siste året har vært et ekstremt vanskelig år for meg, jeg har tålt mer stress enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg, men heldigvis var min søte, trofaste husky ved min side.

Før 2018 var jeg naiv, tillitsfull og visste ikke hvordan jeg skulle stå opp for meg selv, ikke engang overfor min egen familie. Men det siste året har jeg lært mye om liv, kjærlighet, behov, ønsker og respekt.

Da det mest prøvende året i mitt liv ryste med full fart fremover, sank jeg dypere ned i den fortærende depresjonen min. Mens de mørke skyene trillet inn, omsluttet jeg enhver tanke. Jeg begynte å stole på Kona for trøst. Hun var der gjennom alle de intense oppturer og nedturer som så ut til å komme kontinuerlig det siste året. Ingen andre så ut til å forstå eller bare ikke kunne forstå. Jeg var alene bortsett fra Kona.

Fotokreditt: KD Skildringer
Jeg brukte henne til å maskere all frykten min. Hun var min uredde beskytter.

Jeg la all min stress på Kona og begynte å bruke henne som mitt skjold mot problemene mine.

Om våren skjønte jeg at Kona var gravid før resten av familien trodde hun viste noen tegn. Hannhunden hadde reist over to kilometer og hadde vært så snik. Jeg forlot Kona alene i ett minutt, og det var alt det tok. Hun var så ung, men det var min skyld, jeg burde hatt et inngjerdet hage hvis jeg ikke fikset henne med en gang. Et par måneder etter gikk hun i arbeid i trettiseks uutholdelige timer. Jeg sov ikke eller forlot siden hennes hele tiden. Da jeg raskt skulle gå for å fylle igjen vannet hennes, gråt hun for at jeg skulle skynde meg til jeg kom tilbake. Hun fødte åtte bedårende valper 27. juni 2018.

Fotokreditt: KD Skildringer

Hele sommeren var Kona og de stadig voksende valpene min unnskyldning for å være hjemme og å ikke måtte kjøre barna mine til sommeraktivitetene. Jeg begynte å fortelle min tolv år gamle datter at jeg ikke kunne lage middag, vaske oppvasken eller rengjøre kjøkkenet for familien praktisk talt hver dag fordi jeg måtte pleie Kona og valpene hennes. Så min omsorgsfulle og kjærlige datter lagde middag til familien, vasket oppvasken og renset kjøkkenet hele sommeren og klagde ikke.

Min ti år gamle sønn tilbrakte hver dag på sommeren sin på Baba sine og spurte meg om han kunne dra til Babaene sine til far var hjemme, eller i hemmelighet ringte Baba sin for å se om hun ville hente ham. På spørsmål om at han inderlig skulle love Baba sin at livet hjemme var stort, men min svigermor ikke var blind for det åpenbare, jeg var ikke meg selv lenger og var et sviktende tognett som to barn omtalte som “Mamma. ”

Sannheten er at stresset jeg opplevde hadde snøballet fullstendig utenfor kontroll, og jeg hadde ikke det bra.

Jeg tilbrakte sommeren min med Kona, hjalp Kona med å ta vare på valpene hennes, stirret på en vegg i ektemannebutikken min, eller en tilfeldig kombinasjon av alle tre. Jeg ville bare være alene. Jeg ble flau og skammet meg over at jeg forsømte min rolle som mor, noe som bare ville gjøre meg mer deprimert og ville gjemme meg bort mer.

Når mannen min skulle komme hjem fra en lang, slitsom dag på jobb, ville han hjelpe barna med å rengjøre huset, vaske vasken, sørge for at de hadde badet, sitte med dem, snakke med dem og gi dem ekstra kjærlighet som jeg sluttet gi. Han begynte å motstå meg.

Han sa at han ikke kunne tåle meg. Jeg var irriterende og lite attraktiv for ham. Jeg var ikke den han alltid hadde trodd at jeg var. Han var ikke sikker på om han fortsatt var forelsket i meg.

Jeg visste at mannen min ble frustrert over meg, og jeg visste at jeg sviktet som kone, mor og annenhver rolle i familien min. Jeg rettferdiggjorde handlingene mine ved å snu det på dem, beskylde dem og gjøre opp alle slags unnskyldninger.

Kona var alltid tålmodig med meg. Hun støttet meg alltid og oppmuntret meg. Hun ville pute meg søtt med nesa de dagene jeg stirret for lenge på butikkveggen eller ble liggende i senga for sent. Hun ville fortelle meg at jeg måtte flytte. Hun ville få meg til å komme ut av huset, be barna komme med meg og vi ville ta henne en tur. I slutten av august da tiden var inne ga vi seks av valpene til venner og naboer. Vi planla å beholde det ene og det andre vi trodde vi skulle selge.

Fotokreditt: “Kona” av KD Depictions

Fire eller fem dager etter at de seks valpene dro til sine nye hjem ... en av de verste marerittene mine kom til live.

Det var min jobb å holde Kona trygg, men jeg gikk tapt i min egoistiske verden av fortvilelse.

Mannen min hadde nettopp tatt Kona for en løpetur, og han hadde bedt meg om å se henne da han flyttet lastebilen sin. Det gjorde jeg ikke. Jeg gjorde ikke jobben min. Kona var min største støttespiller, min uselviske sidekick, min beste venn og min faste følgesvenn. Min ene jobb var å se på henne, men jeg så henne aldri forlate valpen. Da jeg hørte det visste jeg øyeblikkelig. Jeg løp rundt hjørnet og hun stirret rett i øynene mine mens hun kjempet for å komme seg fri fra lastebildekket hun var festet under. Utseendet Kona ga meg vil hjemsøke meg resten av livet. Hun visste, og hun var trist, og lengtet etter at jeg skulle hjelpe henne. Det var den eneste gangen, i hennes korte liv, at jeg noen gang så min modige, sterke, bestemte ‘Lady’ redd. Hun gikk aldri foran noen kjøretøy. Hun visste bedre enn det.

Kona var så sterk. Da bilen endelig beveget seg, reiste hun seg og løp til verandaen til huset vårt, hennes favorittsted å legge.

Jeg tror ikke hun ville gå og jeg tror ikke hun planla det. Men jeg tror at hun visste at hun ville gjøre det, og jeg tror at hun visste at hun ville redde livet mitt.
Fotokreditt: “Kona Snow Day” av KD Depictions

Kona reddet livet mitt, om hun virkelig visste at hun ville være, er ikke viktig. Kona, min vakre dame, reddet meg fra å ødelegge mitt eget liv. Siden 2. september har jeg tilberedt hvert eneste måltid, rengjort huset hver dag, jeg har holdt på tøyet og hjulpet hvor enn jeg måtte trenge det. Jeg har ennå ikke sluppet unna depresjoner og angst som jeg brått ble tvunget inn i tidlig i år, og grepet er bare så mye strammere når Kona gikk. Til tross for det kan jeg ikke, og jeg vil ikke gi opp. Mine barn og mannen min fortjener bedre. Kona fortjente bedre, hun ville bedre, hun trengte bedre, og det samme gjorde de to siste valpene sine, Chewy og Shanks. Jeg lovet Kona, så jeg la ikke henne være.

Jeg trodde ikke det var mulig for året mitt å bli verre, men 2018 er fullt av det ukjente og uventede. Jeg har det ikke bra, men jeg prøver å være det, og en dag er jeg sikker på at jeg kommer til å være i orden. Men jeg vil aldri være den samme personen jeg var før 2018.